It`s getting towards an end

Det sies at regntiden har ankommet La Paz - et par dager for tidlig i våre øyne, men vi skal snart videre, og kan leve med et par regnfulle dager her til lands. Vi har tilbrakt de siste dagene på Casa Alianza. I helgen ankom Hanne og Ragnhild fra Bergen, og Åshild var i går på kafe med dem. Elin og tre andre voluntører fra Ecuador er på ferie og ble med på sightseeing i byen. Veldig koselig med besøk av venner hjemmefra.

Mens Åshild i dag har avsluttet praksisen, har Anne Grete og Susanne gått nok en shoppingrunde. De skriver regnskap for harde livet, og ser med skepsis på egen pengebruk. Det blir vel kanskje ikke stort bedre i sambaens land... Anne Grete har sammen med Ecuadorteamet og en god gjeng lokale barn vært på fjelltur i ettermiddag. Herlig!

I morgen er siste dag i fjellenes hovedstad. Mens undertegnede og Susanne setter seg på fly til Sao Paulo torsdag morgen, drar Åshild og teamet til Costa Rica. Dere kan følge deres reise videre på www.tupfer.blog-city.com.

For NLA-teamet går det rykter om fotballkamp, bryllup og strandliv med Juliana & co - før ankomst Bergen søndag 5.november.

Cochabamba

Da er vi inne fra en noe rikere boliviansk by, Cochabamba. Etter tre dager ved bassengkanten i stekende sol blant moerke skyer, begynner vi saa smaatt aa bli klare for avreise til kaldere stroek. Ryktene gaar om hoestens foerste storstorm, og vi maa medgi at det faktisk hoeres meget koslig ut! Men "mens vi venter" nyter vi selvsagt all sol og varme vi kan faa.

Forutenom en liten tur i Cochabamba sentrum, som foroevrig ble noksaa kort paa grunn av S-T-A-D-I-G oppmerksomhet (aa vaere blek i dette landet er rett og slett ikke bare-bare), har vi i dag vaert paa Kristus - monumentet, som er mer eller midnre likt det i Rio, bare noen centimeter hoeyere. Altsaa er dette verdens hoeyeste Kristus-statue - og jeg begynner saa smaatt aa lure paa hva Bolivia ikke setter verdensrekord i...

I kveld drar vi igjen med buss mot hoeyereliggende La Paz, og ankommer hovedstaden og Casa Alianza i morgentimene.

Ferieplaner

Da er Aashild tilbake fra landsbygda i lavlandet. Sammen med resten av teamet har hun hatt noen spennende dager - hovedoppgaven har vaert aa undervise 8-9 aaringer om tannhygiene, og ungdommer om hiv/aids. Hennes helgeplaner er foreloepig ikke lagt.

Anne Grete har i dag tatt et endelig farvel med ungdommene paa El Alto, og setter seg i kveld paa nattbussen til Cochabamba med Susanne. Vi satser paa aa nyte livet ved bassengkanten, foer vi avslutter oppholdet i La Paz neste uke.

Autografskriving for harde livet!

De siste dagene har jeg tilbrakt paa skolen blant noen alldeles herlige elever. Ungdom er tingen - ingen tvil! Dagene har bestaatt av diverse "farvelrunder". Da vi er i 12 klasser blir det en god gjeng aa si chao til - trist! Jeg har ikke tall paa hvor mange sanger og dikt som er blitt fremfoert, "dedikert til meg" - eller hvor mange dikt jeg har faatt. Det er utrolig sjarmerende og roerende! De har helt utrolige fremfoeringsevner her - Estoy impresionada (Jeg er imponert)! Kreativiteten staar det ikke paa, det er iallefall sikkert!

Ukens store utfordring har vaert aa fortelle om Norge paa spansk - da er det ikke bare-bare aa forklare geografi, skolesystem og politikk - men likevel utrolig goey! Det er absolutt en god foelelse aa endelig kunne si "entiendo"; "jeg skjoenner".

Susanne er tilbake i god form, og har ogsaa tilbrakt dagene paa skolen. Aashild er denne uken i en liten landsby sammen med teamet, og underviser om helse og hygiene. Naa gjenstaar det aa se om det blir Chile i helgen, eller hvilke andre muligheter vi har. Frem til neste gang:

Que te vaya bien!

Sykling 4400 meter nedover

Da er jentene tilbake! Gaarsdagens store eventyr var sykkeltur fra Chacaltaya (5300 moh)-Zongo (900 moh). Klokka 0730 ventet vi ved godt mot (?) paa selskapet Gravity, som skulle lede oss gjennom dagen. Formen var som vanlig i dette landet, saa som saa for ellers oppegaaende nordmenn - men med syklene godt festet paa taket, drog vi en gjeng paa 10 stk (sykepleierteamet, vernepleierteam + Anne Grete) oppover humpete fjellveier - der det gikk rett ned paa alle kanter. Aa moete bil var alltid like nervepirrende.

Etter en god times kjoering naadde vi utgangspunktet - 5300 meter over havet. Her er verdens hoeyestliggende skitrekk - vi er godt fornoeyde med aa ha vaert her, selv om trekket ikke har vaert i bruk paa mange aar (grunnet lite snoe). Selv om vi etter hvert er godt vant med 4000 meters hoeyde, skal det likevel sies at 5300 m.o.h - det er noe annet. Saa stod vi der. Med goggler paa nesene, hjelmer i stoerste laget paa hodene, herlige velbrukte buffer, hansker (velbrukt, disse i minste laget) og "motorsykkeldrakter" ned til midt paa leggen - (basert paa ekstrem sykkelkjoering?) var vi klar til nedfarten.

Med tanken "ikke trykk inn forbremsen" i hodet sneglet vi oss ned foerste bakke... Og andre... og for noen kanskje de neste bakkene ogsaa. Vaare nydelige oransje vester lyste opp den ellers taakete loerdagen i Bolivia. Med snoefnugg i luften bar det avgaarde. Gjennom duggvaate briller saa vi tilfreds de herlige lamane som beitete rett ved vaar side - etterhvert tok derimot taaken overhaand, og vi ble mer opptatt av aa feste blikket paa veien enn paa landskapet. Litt mer vant med de ujevne bakkene, og ikke minste med syklene, ble frimodigheten stoerre. Som regel gaar dette fint for spenningssoekende ungdom, men i krappe svinger skal det lite til foer fall finner sted. Dette fikk en overmodig Aashild erfare - men ingen stor skade skjedd.

Etter at vi var kommet over fallet, bar det videre. Fra et graatt, toert fjellandskap, ankom vi naa den mer norskaktige naturen. Banantraer, palmer og fossefall moette oss saa i Zongojungelen. Regnet oeste ned, veiene ble sleipere og sleipere, og elvene overfalt veiene. For foerste gang i Bolivia var vi soekk-igjennom-vaate. Men vel ned kom vi.

Paa grunn av regnet var vaar meget amerikansk-britisk-inspirerte instruktoerer rede for aa utsette denne planlagte piknikken. Da en lastebil hadde veltet, og sperret veien, ble det likevel god tid til nettopp dette. Med rutet tepper og piknikkurv med tradisjonelt innhold ble rundstykker, oel, brus og chips servert. Inni bilen satt utaalmodige smaasyke sjeler og ventet paa at den uendelige lange lunsjen skulle ta slutt, og at lastebilen skulle fjernes fra groefta.

Da det endelig bar avgaarde, ante vi nok en gang lite om hvilken biltur det skulle bli. Naa skulle vi nemlig kjoere tilbake samme strekning som vi hadde syklet. En mer humpete vei skal man lete lenge etter - og er det noen stive og stoele personer i huset i dag, skyldes det kanskje like mye bilturen som sykkelturen?!

Saa sitter vi her med nok en uforglemmlig opplevelse i minne, glade for at vi ogsaa fikk denne muligheten. Vi har i morgentimene i dag lest om bussulykke i Bolivia paa www.vg.no, og vil med dette berolige eventuelt bekymrede familier og venner om at vi er i god behold, og tar de forhaandsregler vi kan. Det hjelper aa vite at en som er mektigere enn oss har kontroll.

På sykesenga

Vi har en positiv innstilling i dette landet. Hva som enn skjer, er det selvsagt en boliviansk opplevelse og erfaring. I dag har jeg tilbrakt dagen på Susannes sengekant på romnummer 1 på et privat sykehus i en flottere del av byen. Etter åtte dager med mgeproblemer får hun nå antibiotika intravenøst. Hun er andremann som er innlagt denne uken - legen begynner tydligvis å skjønne at norske mager ikke er bare-bare. Istedenfor at vi skal gå dårlige i to uker, legger de oss inn to dager og sparer oss tid og krefter. Vi blir altså godt stelt med - men vi får håpe det blir få sykehusbesøk fremover.

Hvite - og en stor attraksjon

Det hender at vi blir overfalt. Fordi vi er en levende attraksjon med blå øyne, lyst hår og hvitt (rødt) skinn. I Cusco møtte vi denne skjønne klassen, alle i fargerike, like skjerf og luer. Om vi ikke skrev autografer, var det ikke langt i fra. Bilde ble det iallefall.

Oppfordring til DEG!

Tusen takk til alle som leser bloggen og følger med oss her nede - skriv gjerne en kommentar om hvordan det går hjemme! Som andre bloggere liker vi toveiskommunikasjon :)

Langs veien

Flotte naturområder, tross fattigdom.

Altslags dyr - over alt.

Søppelet flyter i fattige strøk...

... Og grisene spiser av avfallet.

En typisk boliviansk kvinne

En kvinne som selger frukt på grensen Bolivia-Peru.

En tur utenom det vanlige - Machu Picchu

Se for deg uendelig lange sletter, fjell paa alle kanter, et ensomt menneske her og der, og dyr (lamaer!) mer eller mindre over alt. Da har du Betanien-teamets (Aashild, Mari, Kaja, Sigrid & Jarle) + Anne Gretes (Susanne har vaert syk og ble hjemme) tur paa buss fra La Paz, Bolivia til Cusco, Peru. Etter saa mye som 14 timer i trange seter ankom vi fredag kveld den peruianske byen Cusco.


Vi inntok et hostel anbefalt av en fascinerence-dyktig-engelsktalende franskmann, fikk i oss noe mat (som vi kanskje ikke burde ha inntatt?) og tok kveld. Seks timer senere ankom vi togstasjonen, klare for den store dagen. Det bar avgaarde mot Soer Amerikas store attraksjon - selveste Machu Picchu.



Etter en femtimers reise ankom vi Inkanes forlatte by - de utroligste ruiner langt oppe i fjellene, med regnskogen nedenfor. Selv om naturen var utrolig nok i seg selv, skal det sies at myggstikkene var saerdeles fascinerende de ogsaa! For dere som kjenner til Sandbekken - se for dere noe cirka 40 ganger stoerre.... Og det utroligste, stikkene forandret seg for hver time. Men vi fortvilte selvsagt ikke, da det ogsaa i "jungelen" finnes myggspray. Med hevet hodet slo vi oss sammen med et kanadisk par, og vaar kjaere guide, som hadde aeren av aa skulle vise oss hele Machu Picchu paa to og en halv time.

Og det begynte saa bra, saa bra. Med Aashild paa slep, og Anne Grete rett bak dro vi oppover den ene bakken etter den andre. Det skulle vise seg at hoeydesyke og magesjau ikke er det mest attraktive paa tur i 25 graders varme, stadig tempooekning og stigning. Men hva gjoer man ikke for et kulturelt innslag?! Saa vi hang paa vaar kjaere gruppe gjennom den ene ruinen etter den andre, mens vaar soete guide fortalte om gjenoppdagelsen av omraadet i 1912, om inka-indianerne som maatte forlate stedet paa grunn av epidemi eller spansk invasjon og de ulike stedenes funksjon. Dessvere maatte vi etterhvert se oss fortapt blant de mange turistene og steinblokkene - vi inntok en trapp, og blonde som vi er ble vi et blikkfang og en attraksjon utenom det vanlig. Selvsagt er vi med paa bilder med hver enkelt!


Du tenker kanskje at det maa vaere kjedelig aa sitte i en trapp og foele seg daarlige - men den gang ei! Det kan faktisk vaere underholdning paa hoeyt nivaa. Hoved "happeningen", forutenom flott utsikt, kan sies aa vaere en elegant frue med leppestift paa tennene som aket seg ned hele trappen (cirka 40 trappetrinn), til sin kjaeres fortvilelse. Han stod i bunnen og ventet. Naar resten av gjengen endelig dukket opp, troette etter en lang omvisning, var vi fornoeyde med dagen - men tenker oss tilbake i god form med familier om noen aar.



Da minnene var lagret gjennom fotografering dro Tysvaerjentene ned til byen nedenfor Machu Picchu, for kvalitetstid paa en peruiansk kafe, foer kvelden inntok turistbyen og vi tok inn paa et hostel. Morgenen etter begynte et nytt eventyr...




At vi kom oss frem til Cusco (og senere til
La Paz) kan vel sies aa vaere et under i
seg selv. I moete med det soeramerikanske tids- og transportaspektet, fikk vi testet ulike sider ved oss selv. Paa toppen av det hele sviktet formen for de fleste. Med tog og buss kom vi oss likevel noksaa kjapt frem til Cusco, hvor vi tilbrakte dagen paa restauranter, i smaabutikker og i katedral. Kl 2230 var vi M-E-G-E-T klare for avreise til La Paz. Helst direkte.


Men turen skulle vise seg aa vaere alt annet enn det. Foerste etappe bestod av noe soevn og mange skravlende indianerdamer, i setene ved siden av den aapne doeren (ja, det er kaldt!) med et skinnende lys. Duften fra toalettet kan heller ikke glemmes. Da vi endelig ankom Puno (by i Peru) var de fleste graa i ansiktet, og det ble ikke bedre da vi fikk vite at vi maatte vente der i to timer...



At den nye bussen var en eldre "skolebuss" gjorde ikke saken bedre. Men videre maatte vi uansett. Direkteruten var ikke lenger saa direkte. Vi ropte ikke akkurat hurra da vi ankom Copacabana i Bolivia, og fikk en ufrivillig inngangsavgift til byen fordi vi M-AA-T-T-E vente der i en time. Med lite samarbeidende mager var ikke lunsj saerlig fristende, og da neste etappe skulle vise seg aa bestaa av en buss uten toalett, ble immodium et must for de fleste.


Vi trodde paa dette tidspunktet at vi hadde opplevd det meste som kunne oppleves paa en busstur. Storoeyde ble vi likevel da vi ankom Titicacasjoen. Mens vi (passasjerene) ble plassert i en liten trebaat (pram), ble bussen fraktet over til andre siden paa flaate - saa lite norsk som det kunne blitt, men en typisk boliviansk opplevelse. En god stund senere saa vi den fattigslige sletten El Alto, som er en forstad til La Paz - tilbake i kjente strøk.

Saa sitter vi her, uten stemmer. Hvisking fungerer. Tross sykdom og transport av varierende grad er vi takknemlige for muligheten vi fikk til aa reise - det anbefales!

Noe annet enn Norge...

Ingen dager er som kjent like. I dag har det vært stor oppstandelse da presidenten talte. Akkurat hvor mange politimenn vi har sett er det umulig å si. Mange er de iallefall. Selv venter vi i spenning på hva morgendagen vil bringe. Ryktene tilsier nasjonal blokade/streik, isåfall ser det mørkt ut med tanke på tur til Peru i helgen.... Men vi krysser fingrene og satser på 13 timers busstur i retning Machu Picchu kl 08.00.

Just another day...

Da var jammen alt tilbake til normalt! What a land, what a land...

Susanne nyter sine nyinnkjøpte CDer med reggaeton i stuen etter endelig å ha kommet tilbake på skolen - det kan bli litt i kjedligste laget å sitte hjemme. Hennes kjære lærer har i løpet av en uke invitert henne på middag to ganger, men hun foretrekker å danse med elevene i klasserommet, som forøvrig flyter av snop. Dagens happening, pedagogisk eller ei, gikk på at læreren nektet elevene å spise sjokoade, men at han selv gjorde det, var "no problema". Dagens Susanne-sitat: "Det som gjør meg mest sliten er ikke bråket fra elevene, men læreren (ingen skriker så høyt som vedkommende)."

Åshild & teamet skulle egentlig på jobb i dag, men trodde fortsatt at blokaden pågikk, og har derfor nytt livet på Casa Alianza. Da Mari på teamet har bursdag har programmet vært fylt av svømmebasseng, spa og massasje. Herlig.

Anne Grete kom seg etter litt frem og tilbake av gårde til skolen, og har i løpet av dagen funnet ut at det å undervise 17-18 åringer som kun (?) kan "Good morning teacher, good afternoon teacher, good bye, hello, thank you, sit down, i am fine thanks og my name is...." på engelsk - og spansk - ikke er bare-bare. Men hvilke utfordringer tar vi ikke... Det skal derimot sies at ingenting er som 15-16 åringer som synger "Let it be, let it be, let it be, let it be" av full hals...

Blokaden fortsetter..

Vi stod opp kl 0600 for aa hoere at blokaden fortsatt paagaar. Dermed har det vaert nok en hjemmedag. Mest sannsynlig er alt som normalt i morgen - og mest sannsynlig faar de ikke gjennomslag for sine oensker (hva naa det er?!)... Saa de tjener ikke akkurat paa aa sette bilene midt i veien og forlate dem der. Men hva er vel ikke verdt et forsoek...

Action in town

What a day! Vi dro som vanlig oppover mot byen for å komme oss på jobb i 7 tiden i dag - da ting plutselig ikke synes fullt så normalt lenger...

Vi begynte vel å lure da det var minimalt få minibusser på veien, og vi endte opp i en liten bil for å komme oss til sentrum. Denne sjåføren begynte å styre på og kjøre i feil retning, rygge og snu. Det hadde seg slik at alle veiene inn til sentrum var blokkert av busser og taxier, og demonstranter. (Det skal gode organiseringsevner til for å få til det, for å si det sånn).

Med politifolk godt rustet til kamp på alle kanter, skjønte vi at noe var på ferde, om ikke annet. Vi trasket gjennom blokadene med en universitetsprofessor, og prøvde å skjønne hans spanske forklaringer, noe som ikke var bare lett. Det ble til at vi snudde og gikk hele veien tilbake til Casa Alianza, da det var usikkert om vi ville komme oss hjem igjen om vi dro på skolen.

Men alt er vel, så vidt vi vet ingen store opptøyer - og grunnene til streiken har vi vel ikke helt skjønt. Litt vanlig er det visstnok likevel, om ikke for oss, så for de som bor her. Det skal iallefall ikke stå på spenningmomenter! Alt i alt - A Bolivian Experience!

Er det rart vi er FASCINERT??

Når....

1. De koster hovedveiene med feiekost?
2. De klipper gress/blomsterhager med hermetikklokk? OBS! Dette har vi bare hørt...
3. Det ikke er noe problem å stue fem stykker i baksetet i en personbiltaxi?
4. Hele klassen reiser seg når læreren kommer inn i klasserommet, og må stå om de skal si noe i klassen?
5. Bare det å gå opp ei trapp kan føre til pusteproblemer?
6. Når de leverer pizza på døra med motorsykkel/moped?
7. Når det er latter på alle kanter rundt oss (vi er tydeligvis spesielle...)
8. Når ALT skjer på gata (familiemiddagen, jobbing med lekser, handel, soving...)
9. Tut-og-kjør - her kommer jeg! (Trafikkregler, hva er det?)


Og.... Er det rart de ser spørrende på oss når....

1. Vi mer eller mindre A-L-L-T-I-D glemmer å si "por favor"?
2. Vi sier halve setningen på spansk, før vi snur oss til en av våre landsmenn og sier resten av setningen på norsk?
3. Vi stikker hodet dypt ned i en fryser i butikken og blir stående slik fordi det er så varmt (det var ikke oss!)
4. Vi insisterer på å betale dobbel pris fordi vi er trøtte eller ikke tenker...
5. Vi kommer tilbake til samme butikk for n`te gang på fire dager

Glimt fra hverdagen

Åshild, Anne Grete og Susanne på Kafè Alexander

Dans og parade i La Paz

Søndag stenges gatene og det er marked på El Prado, hovedgaten i La Paz

Vårt hjem i La Paz: Casa Alianza

Tiden flyr!

Da var en uke gått - tiden flyr! Samtidig som det skal være sagt at den også står meget stille innimellom. Men vi koser oss, og blir til stadighet minnet på hvor godt vi egentlig har det, og hvor heldige vi er som er født i Norge. Ikke sjelden overrasker indianerne oss med sin glede, takknemlighet og vilje til å dele det lille de har - selv om de kanskje ikke selv får spise seg mette.


I går var vi på noe de kaller Skopussermøte.











Kirkene her samarbeider med Misjonsalliansen, og hver fredag samler skopusserne i byen til møte. Her deles de inn i fire grupper etter alder. Sang, andakt, lek og undervisning står på programmet, før alle får servert middag. Mange av skopusserne har med familien, da dette er det eneste skikkelige måltidet barna får i løpet av en uke. Skopusserne er laveste klasse på rangstigen her, og det er derfor flott at de kan bli sett på en slik måte. Det var derfor spesielt sterkt å være i barnegruppa, som består av barnearbeidere i alderen 2-8 år.

Midt oppi all fattigdommen og elendigheten drar nordmenn på shopping. På grunn av sterke inntrykk og stadig opplevelse av urettferdighet blir vi anbefalt å trekke oss litt tilbake innimellom for å bearbeide inntrykk. Selv om vi gjerne vil tilpasse oss kulturen, er vi fortsatt "rike europeere" her nede - og trøster oss med at vi iallefall støtter noen ved å handle.

Åshild har hatt en influensa-lignende-sak som "går på huset", men er på bedringens vei. Hvem blir den neste?!

Dagens...

(Los) todos = Alle sammen
Toro = tyr (okse)

Det er ikke bare bare aa ha norsk aksent. Paa spansk. I klasserommet er det enkelt aa bruke "Todos" for aa faa alles oppmerksomhet. Fullt saa enkelt blir det ikke naar la señorita de Noruega bruker sin norsk-spansk... Da kan det nemlig hoeres ut som TOROS. Det gaar vel ikke under kategorien pedagogisk aa kalle elevene for okser..... Dagens erfaring.

Om Titanic, "que?!" og det å bli ledd av...

Da var første skikkelig skoledag her. Tilsammen har vi hatt 70 elever, alle med øynene klistret på oss og ørene på stilker hver gang vi skal si noe - i tillegg til all plystringen og fnisingen. Den ene mer nysgjerrig enn den andre. Dagen har stort sett gått med til å si "Hola! Me llamo Anne. Soy de Noruega. Me gusta mucho estar en Bolivia! No hablo mucho espanol, pero quiero mucho aprender mas aqui, y creo que ellos pueden aprenderme." Etter at alle elevene hadde fremført små dialoger som drama i iskalde murklasserom uten lys, tavler tegnet på veggen og klasseromsstandard tilbake til 1800-1900-tallet hjemme (hvorfor klager norske elever...?!), var vi klar for å avslutte dagen. Men - før jeg avslutter kapittelet om skole...

Spansk er en aldri så liten utfordring. Kan ta et eksempel. Læreren vår ville absolutt at jeg skulle gå gjennom klokka med elevene på tavla: "Anita (mitt kallenavn = lille Anne), pregunta si que dicen que y media hora esta en ingles". Der og da skjønte jeg ikke helt dette (tydligvis), hun ville at jeg skulle spørre "Hva er halvtime på engelsk?". Jeg sa: "Que es media en ingles" - noe som førte til at hele klassen brøt ut i latter. Vår kjære lærer kom springende opp til tavla for å forklare meg at det jeg hadde spurt om var "Hva er sokker på spansk?"... Altså fikk jeg en lang leksjon i at halvtime på spansk er "Y media"... Ellers skal jeg ikke nevne alt annet jeg kan ha sagt- som jeg sikkert ikke har fått med meg en gang.

Det skal også nevnes at vi har sunget Head, Shoulder, Knees and Toes for full guffe, noe som ikke er særlig lurt å gjoere 4500 m.o.h. om du allerede er litt i svima - og - for all del, vi må ikke glemme den frydefullte gjengen i klasserommet da læreren i slutten av timen satte på "My heart will go on". De var STOR fornoeyde med at vi kunne den hehe.

Ellers har Susanne hatt en flott dag på sin skole, med unntak av at hun ble nødt til å spise på restaurant med læreren sin i dag - etter det jeg skjønner dårlige forhold.

Til slutt til dere som lurer - jeg har vært på politistasjonen (NB! de skriver på skrivemaskin) og forklart kamerahappeningen på SPANSK med dramatisering. Hva gjør vi ikke for forsikringen.

Anne Gretes møte med det fattige og kulturen

Vi stod opp kl 0700 (vaaknet kl 0600, fortsatt preget av norsk tid), klar for en avslappende dag i sola (det regner og hagler) og en tur til La Paz sentrum. Tenkte selvsagt at vi trengte mer tid til hoeydetilvenning, men her kjoerer vi paa (i sakte tempo)! Vi ble med opp i La Paz sentrum paa et moete de har i Misjonsalliansen foerste mandagen hver maaned - her var det spansk lovsang, spansk andakt, spansk introduksjon av studentene, spansk informasjon, spansk prat.... Litt mange ord aa laere paa en gang for forvirrede nordmenn - men absolutt fascinerende og kjekt aa vaere med paa!

Etter dette kjoerte vi opp til El Alto. El Alto er et hoeydeplatou ovenfor La Paz, cirka 500 meter stigning fra her vi bor på ca 4000 moh. El Alto er stedet de fattige bor, og stedet hvor Misjonsalliansen har hovedkontor. Her murer mennene vegger for haand, kvinnene sitter i veikanten og proever aa selge forskjellig snop og mat. Vi var innom tre skoler, den stoerste som Susanne skal jobbe paa har hele 7000 elever. Jeg skal jobbe paa en ungdomsskole med 1500 elever. Vi var saa vidt innom laererkontoret, et lite rom med to pulter (sekretaer og rektor) og en stoerrelse paa 10m2. Mange inntrykk aa fordoeye.

BILDER - blir det dessvere ingenting av enda, da kamera ble stjaalet i dag, mest sannsynlig paa en minibuss (kassabil). Kjipt! Men det var tross alt bare et kamera. Foruten dette skal La Paz vaere en noksaa trygg by. Vi er forsiktige, og kommer oss anpustne gjennom dagene:)

Reiseskildring for de interesserte

Daa er det paa tid med en skikkelig update paa hvordan livet paa farten mellom fire land, fem fly og 7 flyplasser utarter seg. Etter ankomst til Sao Paulo kl 0500 Sao Paulo tid (1000 i Norge), gikk det plutselig opp for oss at her skulle vi vaere i 11 timer... Foer neste fly til Santa Cruz, Bolivia. OG i og med at store deler av flyplassen var stengt for oss som var paa gjennomreise, ble det en noe ensformig dag - og det aa komme paa 11 ting aa gjoere var ikke bare enkelt. Noen tur til Sao Paulo sentrum ble det ikke, vi er ikke like vaagale som Aashild J & reisefølge (som var paa musikal i mellomtiden i New York, for de som ikke er oppdatert paa det). Timene sneglet seg avgaarde, vi vurderte massasje hele dagen uten aa gjoere alvor av det (I den store verden er det fysiterapeauter over alt med tilbud om massasje for 15 dollar, 20 min). Derfor gikk dagen med til aa kjoepe og drikke vann (altsaa mange turer en los servicios), snakke spansk med brasilianere, drikke herlig brasiliansk smoothie, soving paa gulvet (behagelig nok naar nattesoevnen over Atlanteren ikke er helt i beste laget), vandring (fram... tilbake... fram... tilbake... inn i butikken... utav butikken... og inn igjen i butikken... fram... og tilbake - vi tipper omraadet vi hadde aa bevege oss paa var cirka 2 minutt aa gaa en vei, to minutt hele strekningen tilbake), liste opp alle verbene vi kunne paa spansk og hoere hverandre i gloser (vi er mektig imponert av oss selv hehe), blogging paa internett, forflytting fra gate 20 til 16 og tilbake, smaabekymring over baggasje, mygg og hoeyder, kafeebesoek og observering. Vi fikk oved oss greit i spansk (Anne Grete presterte aa spoerre om det var Cevilla (by i Spania) eller salat som var paa baguetten... Tanken var aa spoerre om det var loek (cebolla) eller salat.. En del spraaktabber har vi nok prestert aa gjoere... Men vi lever for mottoet: Oevelse gjoer mester!

Da vi endelig kom oss avgaarde til Santa Cruz var vi meget troette og klar for ankomst La Paz. Santa Cruz maa vaere den mest... herlige, kaotiske og smaashabby flyplassen vi har vaert paa, men for all del, alt fungerer! Det viste seg at baggasjen etter mye fram og tilbake var med oss - noe vi var noksaa skraasikre paa at den ikke var (til Susannes store bekymring), men all aere til SAS for vel gjennomfoert omorganisering paa 5 minutter paa Gardemoen. Vi er mektig imponert. Og utfordringer betyr at spansken maa brukes i et omraade med lite engelsk. Flyet vi skulle tatt var to timer forsinket, saa den som hadde sittet og ventet to timer i La Paz var Arnhill (ogsaa grunnet ekstra mellomlanding i Cochabamba). Mens Anne Grete nok var noksaa bekymret for om det skulle gaa greit aa puste etter landingen tok Susanne dette med ro, og i musestegtempo kom vi frem:)

Taxien foerte oss trygt (?!) til La Paz, gjennom et mylder av mennesker, biler og minibusser. Menneskene her er rett og slett utrolig nydelige! Vi gleder oss til aa faa bekjente blant lokalbefolkningen. Mens vi landet paa El Alto som er et hoeydeplatou utenfor La Paz med ca 800 000 innbyggere (mange fattige), ligger La Paz nedenfor med 1 million innbyggere. Det er et utrolig syn. Fjellene rundt her er mektige!

Vi har brukt dagen i dag til aa ta litt bilder paa Casa Alianza, gaa en tur med Aashild og ellers slappet av. Selv om det var 5 grader C da vi landet i gaar hr det vaert flott og noksaa varmt her i dag. Man blir nesten brent paa 10 minutter grunnet tynt ozonlag og hoeyden. Solkrem skal altsaa kjoepes i morgen! Vi slapper av, drikker vann saa bare det, og skal snart innta coca-teen som ogsaa boer inntas. Vi svimler i trappene, og en liten tur opp en liten bakke kjennes som 15 minutters rask jogging. Just as you know... Men normalt er det sier de:)

Vi har ledd utrolig mye, laert mer spansk allerede (utrolig stor fordel aa kunne noe!) og har akkurat pakket ut paa rommet. Bilder kommer i loepet av morgendagen, saa sant teknikken strekker til. Vi lover - mer bilder, mindre tekst i ukene som kommer:) Haaper paa oppdateringer fra dere hjemme!

LA PAZ!!!

Me e vel framme!!! Aa e tatt godt i mot av Aashild & hennas team, samt Arnhill (fast ansatt i Misjonsalliansen) og Bertha (hushjelp)... Mens me paa forhaand har hoert rykter om kalde tider i byen, e det flott vaer i dag og me kan foer oeyeblikket gaa i singlett og shorts. Kor lenge det vare, blir jo spennande aa se. Herligt aa se Aashild igjen!! Me har akkurat gaatt ei stripa i sakte tempo, snakkt noe spansk og faatt tak i bolivianos. Me har for uten detta klart oss uten ekstra oksygen i natt, den har bare pynta opp rommet. Hodet og magane fungere greit - foreloepig.

Maer om turen seinare i dag, naa ska me nyta vaeret, pakka ut og slappa av, mens Aashild ska te Maanedalen med teamet.

Haape alt staar bra te hjemma.