Sykling 4400 meter nedover

Da er jentene tilbake! Gaarsdagens store eventyr var sykkeltur fra Chacaltaya (5300 moh)-Zongo (900 moh). Klokka 0730 ventet vi ved godt mot (?) paa selskapet Gravity, som skulle lede oss gjennom dagen. Formen var som vanlig i dette landet, saa som saa for ellers oppegaaende nordmenn - men med syklene godt festet paa taket, drog vi en gjeng paa 10 stk (sykepleierteamet, vernepleierteam + Anne Grete) oppover humpete fjellveier - der det gikk rett ned paa alle kanter. Aa moete bil var alltid like nervepirrende.

Etter en god times kjoering naadde vi utgangspunktet - 5300 meter over havet. Her er verdens hoeyestliggende skitrekk - vi er godt fornoeyde med aa ha vaert her, selv om trekket ikke har vaert i bruk paa mange aar (grunnet lite snoe). Selv om vi etter hvert er godt vant med 4000 meters hoeyde, skal det likevel sies at 5300 m.o.h - det er noe annet. Saa stod vi der. Med goggler paa nesene, hjelmer i stoerste laget paa hodene, herlige velbrukte buffer, hansker (velbrukt, disse i minste laget) og "motorsykkeldrakter" ned til midt paa leggen - (basert paa ekstrem sykkelkjoering?) var vi klar til nedfarten.

Med tanken "ikke trykk inn forbremsen" i hodet sneglet vi oss ned foerste bakke... Og andre... og for noen kanskje de neste bakkene ogsaa. Vaare nydelige oransje vester lyste opp den ellers taakete loerdagen i Bolivia. Med snoefnugg i luften bar det avgaarde. Gjennom duggvaate briller saa vi tilfreds de herlige lamane som beitete rett ved vaar side - etterhvert tok derimot taaken overhaand, og vi ble mer opptatt av aa feste blikket paa veien enn paa landskapet. Litt mer vant med de ujevne bakkene, og ikke minste med syklene, ble frimodigheten stoerre. Som regel gaar dette fint for spenningssoekende ungdom, men i krappe svinger skal det lite til foer fall finner sted. Dette fikk en overmodig Aashild erfare - men ingen stor skade skjedd.

Etter at vi var kommet over fallet, bar det videre. Fra et graatt, toert fjellandskap, ankom vi naa den mer norskaktige naturen. Banantraer, palmer og fossefall moette oss saa i Zongojungelen. Regnet oeste ned, veiene ble sleipere og sleipere, og elvene overfalt veiene. For foerste gang i Bolivia var vi soekk-igjennom-vaate. Men vel ned kom vi.

Paa grunn av regnet var vaar meget amerikansk-britisk-inspirerte instruktoerer rede for aa utsette denne planlagte piknikken. Da en lastebil hadde veltet, og sperret veien, ble det likevel god tid til nettopp dette. Med rutet tepper og piknikkurv med tradisjonelt innhold ble rundstykker, oel, brus og chips servert. Inni bilen satt utaalmodige smaasyke sjeler og ventet paa at den uendelige lange lunsjen skulle ta slutt, og at lastebilen skulle fjernes fra groefta.

Da det endelig bar avgaarde, ante vi nok en gang lite om hvilken biltur det skulle bli. Naa skulle vi nemlig kjoere tilbake samme strekning som vi hadde syklet. En mer humpete vei skal man lete lenge etter - og er det noen stive og stoele personer i huset i dag, skyldes det kanskje like mye bilturen som sykkelturen?!

Saa sitter vi her med nok en uforglemmlig opplevelse i minne, glade for at vi ogsaa fikk denne muligheten. Vi har i morgentimene i dag lest om bussulykke i Bolivia paa www.vg.no, og vil med dette berolige eventuelt bekymrede familier og venner om at vi er i god behold, og tar de forhaandsregler vi kan. Det hjelper aa vite at en som er mektigere enn oss har kontroll.